Vedlegg: Maktfordelingsprinsippet

Taperen er overfladisk. Han tenker rent faktisk om forholdet mellom Gud og menneske og ikke på hva mennesket betyr for Gud. La oss gå tilbake til forholdet mellom dagen og natten. For den sanne kristne vil dagen altså ekte natten. Ved dagen er natten bemyndiget. Således kan vi ved de tre lyskildene stjerner, måne og sol tenke oss nødvendighet, nytte og skjønnhet. Nødvendigheten og nytten er bemyndiget ved skjønnheten. Eller vi kan tenke oss natur, kultur og Ånd. Naturen og kulturen er bemyndiget ved Ånden. Vi kan tenke oss psykologi, sosiologi og teologi. Psykologien og sosiologien er bemyndiget ved teologien. Slik vil psykologi og sosiologi rettferdiggjøres av teologien. Men taperen vil se på psykologi og sosiologi som vitenskaper uberoende på noen teologi. Taperen vil sette natten opp mot dagen.

Andre begreper vi kan nytte er tro, håp og kjærlighet. Ved stjernelyset viser Gud tro på oss, ved månelyset viser Gud håp til oss og ved sola viser Gud oss kjærlighet. Troen og håpet er beroende på kjærligheten. Tro og håp uten kjærlighet er altså tull. Psykologi og sosiologi uten teologi er rett og slett tull. Men taperen vil ha det slik.

I dette idealistiske perspektiv vil de tre maktene i rettsstaten være slik at stjernene er lovgivende makt, månen er dømmende makt og sola er Kongen. Lyset er hva som tilkjennegies. For at natten skal være bemyndiget av dagen må imidlertid lysene være uavhengige av hverandre. Gikk de i ett med hverandre ville jo sola dirigere stjernene og månen. Da kan de ikke rettferdiggjøres. Dette er et viktig prinsipp. La oss bruke et annet bilde for å illustrere det. La oss ta et perspektiv som er helt forskjellig. La oss ta et materialistisk perspektiv til forskjell fra det idealistiske. La oss tenke oss at også Kongen er verdslig og la oss bruke kretsløpet i kroppen som bilde. I dette perspektivet er altså de tre vitenskapene likeverdige. Hjertet er i sin art den lovgivende makt. Det er troen. Blodet er i sin art den utøvende makt. Det er kjærligheten. Og kroppen i er i sin art den dømmende makt. Det er håpet. Dette er altså et annerledes perspektiv. I dette perspektivet er psykologi tro, sosiologi kjærlighet, og teologi håp. Uavhengige av hverandre vil de tre maktene være nettopp makter. Uavhengige av hverandre vil hjertet satse på at blodet fanger det opp, blodet vil satse på at kroppen fanger det opp, og kroppen vil satse på at hjertet fanger det opp i kretsløpet. I det fall er altså ikke maktene dirigerte. De kan dermed rettferdiggjøres.

Når en makt er til å rettferdiggjøre kan makten ikke være diktatorisk. I kristne stater skilles det således mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt og det påsees at disse maktene virker uavhengige av hverandre. Dette er maktfordelingsprinsippet. Prinsippet holdt i hevd er til hinder for at staten blir totalitær.

Alle de tre maktene vil rettferdiggjøres av Gud. Men de tre maktene vil, om maktfordelingsprinsippet holdes i hevd, rettferdiggjøre hverandre. Blodet rettferdiggjør hjertet overfor kroppen. Kroppen rettferdiggjør blodet overfor hjertet. Og hjertet rettferdiggjør kroppen overfor blodet.

De tre maktene bestemmer over hverandre.

Lovgivende makt bestemmer over

• utøvende makt ved at regjeringen trenger oppslutning i parlamentet.
• dømmende makt ved å angi de lover det dømmes etter.

Dømmende makt bestemmer over

• lovgivende makt ved å bestemme om lovene er lovlige.
• utøvende makt ved å bestemme om myndighetsutøvelsen er lovlig.

Utøvende makt bestemmer over

• lovgivende makt ved å sanksjonere lovene.
• dømmende makt ved å utpeke og avskjedige dommere, og ved å kunne benåde.

Ved at maktene rår over hverandre vil ingen av maktene bli suverene.